Dette er et ofte stilt spørsmål: hva er den maksimale vibrasjonsgrensen for motorlagre? Dette spørsmålet tar faktisk opp to problemer: det ene er den maksimale vibrasjonsverdien til motorlageret under driftsforhold; den andre er den maksimale vibrasjonsverdien under motorinstallasjon og testing. Førstnevnte kan løses ved å behandle miljøvibrasjoner som en påvirkningsbelastning for valg av lager. Imidlertid spør de fleste om sistnevnte, spesielt den maksimale totale vibrasjonsverdien til motoren og lageret under drift. Dette vil bli diskutert her.
Faktisk er det mange tilsvarende internasjonale og nasjonale standarder for vibrasjonsgrenser for motorlager. Gitt disse standardene, hvorfor har mange fortsatt spørsmål om maksimumsgrensene? Vanlige spørsmål inkluderer: er disse grensene for ingen-last eller full-belastning? Er disse grensene effektive verdier eller andre verdier?
La oss se på ISO 2372, som vist på bildet nedenfor:
I tabellen er det lett å se at venstre side viser enhetene for vibrasjonsintensitet, inkludert effektiv hastighet og toppforskyvning. I boken "Motor Bearing Fault Diagnosis and Analysis" viser den vertikale aksen vibrasjonsintensitet ved bruk av hastighetsenheter. Dette er i hovedsak den effektive verdien (root mean square value). Teksten under tabellen forklarer dette tydelig.
Da oppstår spørsmålet: Når en ingeniør måler en motor, bør den da være under tom- eller full-last? Fra vår kunnskap om motorlager vet vi at om motorens dreiemomentbelastning er uten-last eller full-last har liten innvirkning på selve lageret. Derfor, for lageret, påvirker ingen-belastning eller full-belastning resultatet. Dette tar imidlertid ikke hensyn til motorens stator og rotor. Under faktiske driftsforhold vil tilstanden til motorens stator og rotor, samt belastningen, påvirke vibrasjonen til selve motoren. Merk at vi refererer til den generelle vibrasjonen, ikke bare lagervibrasjonen. Derfor er det en forskjell mellom tom-og full-last når man måler en motor. Dette må tas hensyn til i faktiske målinger.
I henhold til ISO 10816 skal vibrasjonen til måleutstyret testes under alle mulige forventede driftsforhold for maskinen, og den maksimale verdien oppnådd fra testen bør tas som den representative verdien av vibrasjonsintensiteten.
Med andre ord bør den største verdien blant alle driftsforholdene til utstyret tas. Disse driftsbetingelsene inkluderer både ingen-last og full-last. Mer strenge hensyn kan til og med inkludere andre mellomtilstander.
Standarden spesifiserer dette for å ta hensyn til den maksimale skaden vibrasjoner kan forårsake på utstyr og definerer den maksimalt tillatte vibrasjonsintensiteten. (Ingeniører som forstår dette prinsippet vil vite hvorfor forskyvning er valgt for lave hastigheter, hastighet for middels hastighet og akselerasjon for høye hastigheter som vibrasjonsmåleverdi.)
Spesifikasjonen ovenfor refererer selvfølgelig til vibrasjonsintensiteten til generell-utstyr. For motorer er det mer detaljerte standarder. For eksempel spesifiserer GB/T 5171.1-2014 den ubelastede vibrasjonsgrensen for den nominelle hastigheten til en kommutatormotor med liten-effekt. Dette sier tydelig at måleobjektet er ingen-lastvibrasjon. Derfor, under denne standarden, er det kun ubelastet vibrasjon som må vurderes.
I virkelige-applikasjoner kan motorprodusentenes ingeniører henvise til de relevante motorstandardene for vibrasjonsmåling. Når du gjør et utvalg, er det ikke nok å bare lese tabellene i standarden; de tilsvarende forklaringene er noen ganger også svært viktige. Hvis en bestemt type motor ikke har en tilsvarende standard, bør den i det minste oppfylle kravene til generell-utstyr i ISO 2371.
I tillegg til bestemmelsene i de ovennevnte standardene, hvis motorbrukeren oppgir vibrasjonsgrenser, må motorprodusenten også følge kundens standarder for måling.
